Synlig i alt vi foretar oss

Betanien Oslos verdier er å gi håp, være en god medvandrer, nyskapende og yte kvalitet i det vi gjør. Dette er grunnlaget vi bygger alt vårt arbeid på og som skal synes i alt vi gjør i møte med alle; både brukere, deltakere, samarbeidspartnere og kolleger.

Relasjon og prosess

En av Betanien Oslos verdier er å være «medvandrer». Grunnlaget for å kunne vandre sammen med et menneske, er å etablere en relasjon som tillater at vi tar følge et stykke på veien. En viktig prosess for oss har derfor vært hvordan vi har jobbet med å skape en relasjon i møte med våre brukere. Nøkkelen for oss, når vi som hjelpere skal bidra til å skape bevegelse og positiv endring i en situasjon, er vår evne til å inngå en relasjon som innbyr til tillit og samarbeid. Tillit og relasjon er noe vi må fortjene, ikke kreve. Kunnskap og kjennskap til ulike mekanismer som kan fremme eller hemme relasjon i møte mellom mennesker, benyttes som basis i alt vårt arbeid. God kommunikasjon og åpen dialog både internt i organisasjonen og i møte med samarbeidspartnere og brukere. Når vi mislykkes i å etablere en god relasjon, er det vårt ansvar å gjøre de nødvendige tilpasningene som må til for å skape et godt grunnlag for videre kommunikasjon.

Kunnskap om kommunikasjon, og evne til å sette kunnskap ut i praksis, kommer vi stadig tilbake til som elementært i vårt arbeid. Personlig endring og utvikling tar tid, og det kan være en krevende prosess å være underveis som også kan være gøy!  God kommunikasjon i praksis er grunnleggende for å drive prosessen videre både i medgang og motgang.

En annen side av det å være en medvandrer, er å finne en god «vandretakt»: noen ganger går vi foran, andre ganger bak, men hele tiden i tempo med deltakeren. Deltakeren må selv bevege seg og ta ansvar for retningen, men vi vil gjøre vårt for at han/hun får den nødvendige støtten til å tørre å stole på egne ressurser og ta styringen i egen livssituasjon.

Interkulturell kompetanse og kommunikasjon

Hvis man har en oppvekst og bakgrunn utenfor Norges grenser, er det mye av det som anses som «norsk» som ikke oppleves naturlig eller riktig. Dermed følger også utfordringen det er å finne sin plass og tilknytning til samfunnet og samtidig bevare sin integritet. Gjennom prøving og feiling har vi gradvis fått mer forståelse for hva som skal til for å få til en god og ekte tilhørighet og samhandling mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Vi har vært frustrerte og derfor søkt kunnskap, vi har opplevd at vi mislyktes og derfor våget å prøve nye veier og metoder.

Veien til inkludering og tilhørighet er unik for hvert menneske, men det finnes likevel redskaper som vi har erfart kan benyttes i møte med ulike mennesker. Vår utfordring og glede har vært å forvandle gode verdier og intensjoner til bevisste handlinger slik at de kan erfares av dem vi jobber med. Det er her vi finner grunnlaget for å lykkes i samhandling med mennesker med ulik kulturell bakgrunn.

Slik startet vi opp…

Betanien Oslo ble stiftet av Metodistkirken i Norge i 1897. To diakonisser i Metodistkirken ble grepet av nøden blant Oslos mest fattige som manglet helsetilbud – og gjorde noe med det. De tok ett års utdanning innen sykepleie i Hamburg, leide en kvistleilighet i Oslo og med en lånt startkapital på 200 kr tilbød de helsetjenester til byens marginaliserte. Virksomheten vokste til å bli et hospital som på det største hadde 120 sengeplasser i tillegg til polikliniske poster og sykepleierutdanning. I 1980 kuttet Oslo kommune driftsstøtten til sykehuset.

Da Betanien Kompetansesenter så smått begynte å ta form i 2003, var det med de samme tankene som drivkraft: Hvilke mennesker er det som i dagens Norge ikke fanges opp gjennom eksisterende tilbud? Med bakgrunn i mange års arbeid innen familieveiledning, barnevern, helse og oppvekst og psykiatri erfarte vi at det var en gruppe av befolkningen som var ekstra sårbar i møte med eksisterende velferdstilbud. Barn, kvinner og menn med oppvekst og livserfaring fra en annen kultur enn den norske. Mennesker som bar med seg ressurser og verdier som ikke var umiddelbart anvendbare i det norske samfunnet. Derfor ble det tidlig klart at et viktig felt for oss ville være å jobbe med tiltak rettet mot innvandrerbefolkningen i tillegg til allerede etablerte tiltak i Kompetansesenteret.