Betanien i Oslo ble stiftet av Metodistkirken i Norge i 1897. To diakonisser i Metodistkirken ble grepet av nøden blant Oslos mest fattige som manglet helsetilbud – og gjorde noe med det. De tok ett års utdanning innen sykepleie i Hamburg, leide en kvistleilighet i Oslo og med en lånt startkapital på 200 kr tilbød de helsetjenester til byens marginaliserte. Virksomheten vokste til å bli et hospital som på det største hadde 120 sengeplasser i tillegg til polikliniske poster og sykepleierutdanning. I 1980 kuttet Oslo kommune driftsstøtten til sykehuset.

Da Betanien Kompetansesenter så smått begynte å ta form i 2003, var det med de samme tankene som drivkraft: Hvilke mennesker er det som i dagens Norge ikke fanges opp gjennom eksisterende tilbud? Med bakgrunn i mange års arbeid innen familieveiledning, barnevern, helse og oppvekst og psykiatri erfarte vi at det var en gruppe av befolkningen som var ekstra sårbar i møte med eksisterende velferdstilbud. Barn, kvinner og menn med oppvekst og livserfaring fra en annen kultur enn den norske. Mennesker som bar med seg ressurser og verdier som ikke var umiddelbart anvendbare i det norske samfunnet. Derfor ble det tidlig klart at et viktig felt for oss ville være å jobbe med tiltak rettet mot innvandrerbefolkningen i tillegg til allerede etablerte tiltak i Kompetansesenteret.